"Vintyggeren"

Lørdag 12. mars 1814

I dag har vi hatt en riktig hyggelig lørdagskveld her på Nes. Min skriverdreng, Hans Gottfried Wang, fylte 18 år i dag, og det syntes jeg det var grunn til å feire. Susanne ville gjerne varte opp med et bedre måltid, og vi inviterte fogdens til å dele det med oss. Da det nå er kun få dager igjen av Bulls tjenestetid i Herefoss, passet dette fortrinnlig.

Efter middagen fant vi frem våre instrumenter og underholdt gjestene med en liten huskonsert. Hans Gottfried spiller brukbart fløyte og Susanne er blitt flink med sin lille harpe. Selv spiller jeg temmelig godt på fiolin, – om jeg så må si det selv, men så er jeg da også vokst opp i et musikalsk hjem. Min far var medlem av det kongsbergske ensemble som i mange år hadde kongelig privilegium til å underholde ved festlige anledninger i Bergstaden.

I den løsslupne stemning som efterfulgte musiseringen, fortalte Hans Gottfried ett og annet fra sin nokså brogede oppvekst. Barneårene trådte han i Kristiania der hans far var bakermester. Da han var syv år gammel, begynte han sammen med en håndfull andre gutter hos en skolemester som hadde privatskole i Skippergaten. Han var en ganske udugelig pedagog og truet stadig vekk elevene med sin ridepisk. I stedet for å tiltale guttene med deres døpenavn, ga ham dem i stedet temmelig nedsettende kallenavn som "Vimsen" og "Savlekoppen". Hans Gottfried fikk navnet "Vintyggeren", - visstnok en betegnelse som drikkfeldige personer bruker om dannede mennesker som nyter sin vin i små porsjoner i stedet for å tømme glasset i én styrt. Så var da denne skolemesteren også ganske tilbøyelig til det fuktige.

Efter fire år med like mange lærere av blandet kvalitet, ble Hans Gottfried sendt av gårde til Krødsherad der den residerende kapellan Jacob Berg drev en privat gutteskole med fem elever. Efter tre år på denne kostskolen "var jeg i Latinen kommen saavidt at jeg havde begyndt med Oversættelse, og i de øvrige Fag, saasom Historie, Geografi og Religion samt Regning og Skrivning kunde jeg vel ikke siges at være utvidende", for å bruke hans egne ord.

Vel hjemme i Kristiania diskuterte foreldrene hva de nå skulle sette sin håbefulle til. Moren ville at han skulle studere teologi, mens faren prøvde å sette ham i urmakerlære. Han hadde nemlig fått det for seg at sønnen hadde anlegg for mekanikk etter at han hadde klart å dissekere et lommeur som lå i skatollet. En urmaker faren kjente ble oppsøkt med dette formål, men uten resultat.

Det var på denne tiden at jeg ble beskikket til sorenskriver her i Råbyggelaget. Fra min tjeneste som sekretær for Det Ankerske Fideikommis kjente jeg Hans Gottfrieds bestefar, Erik Thurmann, og det var han som spurte om jeg kunne ha bruk for skrivefør yngling. Og slik ble det. Det har jeg ikke angret på. Hans Gottfried har et lyst hode og et muntert sinn. Jeg tar ham ofte med på mine embedsreiser omkring i distriktet, så han har efter hvert lært seg adskillig om en sorenskrivers ansvar og oppgaver.

(Omtale av kildene til dette innlegget og flere opplysninger om Hans Gottfried Wang finner du på siden "Om innleggene". KB)